Marie- Sabine Roger: På bedringens vei
- Dette var hjertevarmt,morsomt og helt herlig bok som bare må leses.Boka handler om Jean -Pierre på seksti-syv som våkner opp på sykehuset etter nesten å ha druknet i Seinen, han er operert og gipset etter alle kunstens regler. Han er enkemann, pensjonist og vitterlig nok ikke vant med at folk renner inn og ut av dørene i tide og utide. For å få tiden til å gå bestemmer han seg for å skrive ned alle minnene sine, om barndommen og om konen Annie, om vennen Serge, broren og foreldrene og for ikke å glemme den gamle gretne oldefaren. På sykehuset får han besøk av den unge gutten,Camille, som hadde reddet han opp av elven og han kommer innom flere ganger i løpet av de ukene han ble liggende på sykehuset. En ung politimann som er på saken hans kommer også hyppig innom for å slå av en prat og for å finne ut om Jean-Pierre husker noe av det som skjedde den natten han falt i elven. Etterhvert kommer det frem andre grunner for politimannens hyppige besøk ved sykesengen. Så er det den unge jenta på fjorten år som går å lusker i gangene og en dag ser hun sitt snitt til å stikke av med pcen til Jean-Pierre til hans store irritasjon,og de blir til slutt enige om at hun skal få låne pcen en halvtime hver dag men kun inne på rommet hans. Det oppstår etterhvert et slags vennskap mellom dem og han lurer fælt på hvorfor hun ligger på sykehuset men i redsel for at det er noe alvorlig så lar han være å spørre. Boka er en liten skjønn sak med korte kapitler spekket med masse lun og fin humor men med alvorlige undertoner. Språket er enkelt og det flyter fint, boken er fylt med masse herlige kommentarer og jeg har flirt og ledd godt underveis. Det er også en veldig rørende fortelling og du kan ikke unngå å bli glad i dem alle sammen. Den blir sammenlignet med Pinnsvinets eleganse og bøkene til Anna Gavalda, og passer for dem som også likte Å telle duer av samme forfatter. Dette var det første møte mitt med forfatteren, men det blir garantert ikke det siste for dette gav mersmak. Anbefales!
Susan Johnson- Mine hundre elskere
- Vi følger forfatterens Deborah fra Australia i jegperson, hunperson, i nickperson, i navnperson som en datter, en mor, en elsker, en venninne, en kone, en kjæreste, et barnebarn gjennom hennes femti år så langt. Og hennes hundre elskere. Alle slags elskere, ikke bare den menneskelig fysiske, men her skildres kjærligheten til croissanter, sjokolade, et varmt bad, en time hos frisøren, til bilen, til Paris, til Australia, til Frankrike, til alle elskere, den første, den siste, den kortvarige, den flyktige, den mer varige, til sønnen, til søsteren, faren- til menn og kvinner.Boka er skrevet i et poetisk språk, tildels sensuelt, tildels erotisk, tildels ikke det i hele tatt men tvertimot veldig prosaisk. En blanding av uttrykk og synsvinkler, men en interessant blanding, selv om det i starten var litt forvirrende å lese. Denne boka er merb poesi enn roman og de som forventer dampende erotikk blir b\nok skuffet. For meg ble det en nytelse reise i det estetiske.
M.L Stedman: Lys mellom to hav
- Vi er fortsatt i Australia for nesten 100 år siden. Boka handler om Tom Sherbourne som etter fire år på vestfronten vender nesen mot Partageuse på vestsiden av Australia for å vikariere som fyrvokter på Janus Rock som ligger en halv dagsreise fra kysten.Dette var noen år etter første verdenskrig og Tom trenger ro rundt seg og være for seg selv for å samle tankene sine etter traumer fra krigen han har vært med i, for han sliter med skyldfølelse fordi han overlevde krigen mens kameratene han ikke gjorde det. På havna i Partageuse treffer han den noe yngre skjønnheten Isabel Graysmark og etter kort tids brevveksling gifter de seg i 1920 og hun flytter ut til ham på den øde øya langt ute i havgapet og hvor båten The Windward Spirit ledet av Ralph og Bluey kommer med forsyninger kun hver tredje måned. Alt lå til rette for at de skulle få et langt og lykkelig liv sammen, men idyllen skulle snart slå sprekker for etter to spontanaborter og en dødfødsel blir Isabel naturlig nok nedbrutt og deprimert. Tom som sliter med ting både fra barndommen og krigens dager vet ikke hva godt han skal gjøre for sin kjære kone. En dag driver det en liten båt innover land og ombord ligger det en død mann og en nyfødt baby..... Valget som de nå tar skal få alvorlige konsekvenser ikke bare for dem selv og jenten de velger å kalle Lucy, men det påvirker også andre mennesker for mange år fremover.
Konsekvensene for valget de tok ble ikke de selv klar over før etter lang tid, men hva gjør man når man er så bundet til barnet som det skulle vært ens eget.Det er ikke så mye mer jeg kan si om dette uten å røpe for mye men der er mange vanskelige og hjerteskjærende scener i boken. Dette er nok en debutbok som flott beskriver kjærlighet,svik,sorg og skam og forfatteren viser en unik evne til å bygge opp en meget troverdig og sterk historie som sitter i dypt i deg lenge etter at du har lest boken ferdig. Anbefales sterkt.
Jenny Wingfield- Alle sommerens dager
- Alle sommerens dager er historien om Moses-klanen på 50 tallet,som består av høvdingen selv John og konen Calla, sønnen Toy og datteren Willadee. Toy er gift med Bernice og Willadee er gift med presten Samuel Lake og har barna Swan, Noble og Bienville.
Hver sommer blir det holdt slektsstevne den første søndagen i juni og dette året bestemmer John seg for å gjøre slutt på livet sitt mens resten av familien satt ute i hagen, tæret over tapet av sin yngste sønn som hadde blitt drept for flere år siden var smerten ikke lenger til å leve med. Den samme sommeren fikk Samuel Lake sparken som metodist-prest og det ble dermed bestemt at familien Lake skulle bli boende på Moses-farmen i Arkansas og hjelpe Calla inntil videre. Toy hjalp til i puben som faren hadde bestemt skulle ha døgnåpent mens Calla fremdeles holdt til i den lille butikken på andre siden av huset. Alle var med å hjalp til med de de kunne,alle unntatt Bernice som satt i hammocken hele dagen og lurte på hvordan hun skulle klare å stjele Samuel fra Willadee. Ungene syntes det var stas å bli boende der på gården og Swan viser seg snart som en bestemt ung pike som ikke lar seg pelle på nesen. En dag blir hun kjent med Blade Ballenger som bor på nabogården, det viser seg at han blir banket og slått av sin egen far og en dag bestemmer hun seg for at Blade må reddes fra grusomhetene han blir utsatt for,men denne aksjonen skulle vise seg å få uante konsekvenser for mange for faren til Blade, Ras Ballenger er som ondskapen selv, en kone og barnemishandler som ikke skyr noen som helst midler og når familien Moses/Lake tar den lille gutten under vingene sine og lar han bo der med dem, så må den vonde Ras finne andre måter å ta hevn på.
Boka har flotte karakterskildringer og miljøet rundt,det er som du kan se de frodige blomsterbedene og hagen til Calla for deg med dine egne øyne. Språket er vakkert og det flyter lett, og historien blir drevet fremover i passe tempo, ikke for fort og ikke for sakte, du blir rett og slett revet med fra første setning og har ikke lyst til å gi deg før siste ord er lest. Selv om det er et par grusomme ting som skjer i selve handlingen så er det samtidig så vakkert skrevet at det nesten tar pusten fra deg. Det er nesten litt vanskelig å tro at dette er forfatteren sin debutroman. For alle som husker boka og filmen " stekte grønne tomater", er dette et deja vu for meg og derfor perfekt sommerlesing.
Adam Johnson- Barnehjembestyrerens sønn
-Jun Do er sønn av en barnehjemsbestyrer. Moren er død, og faren behandler sønnen som et av barnehjemsbarna, eller verre. Men han herdes av det umenneskelige livet på anstalten. Som voksen blir han soldat, stiger i gradene og havner som radiooperatør på en fiskebåt.Om bord er det hardt arbeid, men mat nok og relativ frihet fra overvåkning og angiveri. Bortsett fra at mannskapet vokter på hverandre når båten ligger nær land i Sør-Korea. Om en fisker hopper av, blir resten av mannskapet sendt i fengselsgruvene, og derfra slipper ingen ut igjen i live. Nettopp dette skjer på Jun Dos båt, mannskapet blir tatt i avhør - grusom tortur er selvsagt i en slik situasjon. Jun Do har fått trening i å utholde smerte, så han holder på sin historie om flukten. Til slutt ber forhørslederen ham heller finne på en skikkelig heltehistorie. «Ingen er interessert i sannheten,» forklarer han. «De vil ha en historie de kan bruke i sin propaganda.»
Det som gjør sterkest inntrykk i romanen, er ikke skildring av grusomheter som begås i fengsler, anstalter og overfor mulige dissidenter og «fiender av Den kjære leder». Det er den massive flommen av løgnpropaganda som spys ut fra høyttalere i alle offentlige rom, på alle arbeidsplasser, ja, selv i befolkningens boliger, den i vestlige ører, latterlige idealiseringen av det nordkoreanske samfunnet, absurde påstander om krigshisseri fra vestlig side, hetsen mot påståtte avvikere fra Den kjære leders lære, som til slutt frembringer en fysisk reaksjon hos leseren, en slags intellektuell kvalme.
Romanen er rystende, men også interessant i sin analyse av løgnen som statsideologi. Den er selvsagt skrevet av en vestlig forfatter, men med henvisninger i etterordet, til en rekke eksperter på nordkoreanske forhold. Stilen er nøktern, snarere enn sensasjonalistisk. Boka som gir ettertanke i sommer.
Susan Johnson- Mine hundre elskere
- Vi følger forfatterens Deborah fra Australia i jegperson, hunperson, i nickperson, i navnperson som en datter, en mor, en elsker, en venninne, en kone, en kjæreste, et barnebarn gjennom hennes femti år så langt. Og hennes hundre elskere. Alle slags elskere, ikke bare den menneskelig fysiske, men her skildres kjærligheten til croissanter, sjokolade, et varmt bad, en time hos frisøren, til bilen, til Paris, til Australia, til Frankrike, til alle elskere, den første, den siste, den kortvarige, den flyktige, den mer varige, til sønnen, til søsteren, faren- til menn og kvinner.Boka er skrevet i et poetisk språk, tildels sensuelt, tildels erotisk, tildels ikke det i hele tatt men tvertimot veldig prosaisk. En blanding av uttrykk og synsvinkler, men en interessant blanding, selv om det i starten var litt forvirrende å lese. Denne boka er merb poesi enn roman og de som forventer dampende erotikk blir b\nok skuffet. For meg ble det en nytelse reise i det estetiske.
M.L Stedman: Lys mellom to hav
- Vi er fortsatt i Australia for nesten 100 år siden. Boka handler om Tom Sherbourne som etter fire år på vestfronten vender nesen mot Partageuse på vestsiden av Australia for å vikariere som fyrvokter på Janus Rock som ligger en halv dagsreise fra kysten.Dette var noen år etter første verdenskrig og Tom trenger ro rundt seg og være for seg selv for å samle tankene sine etter traumer fra krigen han har vært med i, for han sliter med skyldfølelse fordi han overlevde krigen mens kameratene han ikke gjorde det. På havna i Partageuse treffer han den noe yngre skjønnheten Isabel Graysmark og etter kort tids brevveksling gifter de seg i 1920 og hun flytter ut til ham på den øde øya langt ute i havgapet og hvor båten The Windward Spirit ledet av Ralph og Bluey kommer med forsyninger kun hver tredje måned. Alt lå til rette for at de skulle få et langt og lykkelig liv sammen, men idyllen skulle snart slå sprekker for etter to spontanaborter og en dødfødsel blir Isabel naturlig nok nedbrutt og deprimert. Tom som sliter med ting både fra barndommen og krigens dager vet ikke hva godt han skal gjøre for sin kjære kone. En dag driver det en liten båt innover land og ombord ligger det en død mann og en nyfødt baby..... Valget som de nå tar skal få alvorlige konsekvenser ikke bare for dem selv og jenten de velger å kalle Lucy, men det påvirker også andre mennesker for mange år fremover.
Konsekvensene for valget de tok ble ikke de selv klar over før etter lang tid, men hva gjør man når man er så bundet til barnet som det skulle vært ens eget.Det er ikke så mye mer jeg kan si om dette uten å røpe for mye men der er mange vanskelige og hjerteskjærende scener i boken. Dette er nok en debutbok som flott beskriver kjærlighet,svik,sorg og skam og forfatteren viser en unik evne til å bygge opp en meget troverdig og sterk historie som sitter i dypt i deg lenge etter at du har lest boken ferdig. Anbefales sterkt.
Jenny Wingfield- Alle sommerens dager
- Alle sommerens dager er historien om Moses-klanen på 50 tallet,som består av høvdingen selv John og konen Calla, sønnen Toy og datteren Willadee. Toy er gift med Bernice og Willadee er gift med presten Samuel Lake og har barna Swan, Noble og Bienville.
Hver sommer blir det holdt slektsstevne den første søndagen i juni og dette året bestemmer John seg for å gjøre slutt på livet sitt mens resten av familien satt ute i hagen, tæret over tapet av sin yngste sønn som hadde blitt drept for flere år siden var smerten ikke lenger til å leve med. Den samme sommeren fikk Samuel Lake sparken som metodist-prest og det ble dermed bestemt at familien Lake skulle bli boende på Moses-farmen i Arkansas og hjelpe Calla inntil videre. Toy hjalp til i puben som faren hadde bestemt skulle ha døgnåpent mens Calla fremdeles holdt til i den lille butikken på andre siden av huset. Alle var med å hjalp til med de de kunne,alle unntatt Bernice som satt i hammocken hele dagen og lurte på hvordan hun skulle klare å stjele Samuel fra Willadee. Ungene syntes det var stas å bli boende der på gården og Swan viser seg snart som en bestemt ung pike som ikke lar seg pelle på nesen. En dag blir hun kjent med Blade Ballenger som bor på nabogården, det viser seg at han blir banket og slått av sin egen far og en dag bestemmer hun seg for at Blade må reddes fra grusomhetene han blir utsatt for,men denne aksjonen skulle vise seg å få uante konsekvenser for mange for faren til Blade, Ras Ballenger er som ondskapen selv, en kone og barnemishandler som ikke skyr noen som helst midler og når familien Moses/Lake tar den lille gutten under vingene sine og lar han bo der med dem, så må den vonde Ras finne andre måter å ta hevn på.
Boka har flotte karakterskildringer og miljøet rundt,det er som du kan se de frodige blomsterbedene og hagen til Calla for deg med dine egne øyne. Språket er vakkert og det flyter lett, og historien blir drevet fremover i passe tempo, ikke for fort og ikke for sakte, du blir rett og slett revet med fra første setning og har ikke lyst til å gi deg før siste ord er lest. Selv om det er et par grusomme ting som skjer i selve handlingen så er det samtidig så vakkert skrevet at det nesten tar pusten fra deg. Det er nesten litt vanskelig å tro at dette er forfatteren sin debutroman. For alle som husker boka og filmen " stekte grønne tomater", er dette et deja vu for meg og derfor perfekt sommerlesing.
Adam Johnson- Barnehjembestyrerens sønn
-Jun Do er sønn av en barnehjemsbestyrer. Moren er død, og faren behandler sønnen som et av barnehjemsbarna, eller verre. Men han herdes av det umenneskelige livet på anstalten. Som voksen blir han soldat, stiger i gradene og havner som radiooperatør på en fiskebåt.Om bord er det hardt arbeid, men mat nok og relativ frihet fra overvåkning og angiveri. Bortsett fra at mannskapet vokter på hverandre når båten ligger nær land i Sør-Korea. Om en fisker hopper av, blir resten av mannskapet sendt i fengselsgruvene, og derfra slipper ingen ut igjen i live. Nettopp dette skjer på Jun Dos båt, mannskapet blir tatt i avhør - grusom tortur er selvsagt i en slik situasjon. Jun Do har fått trening i å utholde smerte, så han holder på sin historie om flukten. Til slutt ber forhørslederen ham heller finne på en skikkelig heltehistorie. «Ingen er interessert i sannheten,» forklarer han. «De vil ha en historie de kan bruke i sin propaganda.»
Det som gjør sterkest inntrykk i romanen, er ikke skildring av grusomheter som begås i fengsler, anstalter og overfor mulige dissidenter og «fiender av Den kjære leder». Det er den massive flommen av løgnpropaganda som spys ut fra høyttalere i alle offentlige rom, på alle arbeidsplasser, ja, selv i befolkningens boliger, den i vestlige ører, latterlige idealiseringen av det nordkoreanske samfunnet, absurde påstander om krigshisseri fra vestlig side, hetsen mot påståtte avvikere fra Den kjære leders lære, som til slutt frembringer en fysisk reaksjon hos leseren, en slags intellektuell kvalme.
Romanen er rystende, men også interessant i sin analyse av løgnen som statsideologi. Den er selvsagt skrevet av en vestlig forfatter, men med henvisninger i etterordet, til en rekke eksperter på nordkoreanske forhold. Stilen er nøktern, snarere enn sensasjonalistisk. Boka som gir ettertanke i sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar