Min største leseropplevelse i høst.

Takk til biblioteka i Vest og kanskje mest til Haldis på Askøy bibliotek som under deres Litterærmatpakke gjorde meg oppmerksom på Fjell sin lokale forfatter Marta Lillian Ekerhovd og hennes 2 bøker om spedalskhet i vår region. For to år siden gav forfatteren ut boka Angunnas Hemmelighet. Der forteller hun om den fryktede leprabasillen som herjet i kystområdene her til lands. Vi følger en slekt på Strilelandet, og den ulykkelige hovedpersonen Steffen Martin. Dette er første boken i triologiens ANGUNNAS HEMMELIGHET. De gjemte og glemte. Den har fått undertittelen Steffen Martin, og foregår i tiden 1887 - 1914. Boken løfter frem historien til en leprasyk/spedalsk og hans familie, fortalt fra innsiden. En historie som har vært lite, eller ikke beskrevet før her i Norge. Å være uren, eller spedalsk var så skambelagt, forbundet med så mange fordommer og vanskeligheter for den det galt og slekten, at ingen turte å fortelle om den syke når de levde eller etter. Det er Steffen Martin vi får høre om i denne boken. Om hans drømmer hans liv og levnet i bygden han vokser opp i i arbeid på farens gård, og på fiske langs kysten. Til sist får vi være med han, i hans trøstesløse opphold på Pleiestiftelsen1. i Bergen, en oppholds/ interneringsplass for leprasyke/spedalske i den tiden. Angunna på nitti, fortelleren i denne romanen, husker godt sin mors og onkels usminkete fortelling om deres eldre bror Steffen Martin. Hun har holdt på sin hemmelighet frem til nå. Ikke fortalt om Steffen Martin til noen, heller ikke til sine barn, barne- og oldebarn.Angunna har villet skjerme dem, slik hennes forfedre skjermet henne. De visste av erfaring hvilke vanskeligheter de ville møte dersom de tilhørte en slik familie. Utestenging og stigmatisering. Alt i bibelen var de betegnet som urene. Nå trenger hun det ikke lenger. Sykdommen er nå utryddet i Norge. Angunna forteller her sin histore om Steffen Martin. Det skyller hun denne flotte, sterke gutten som var en av dem som bar lidelsene, ble godt gjemt og glemt, sier hun. Denne boken er et bidrag til å gjøre kjent historien til de leprasyke/ spedalske i Norge. I takt med økende befolkningsvekst og fattigdom i Norge på 1800-atallet spredte den fryktede Leprasykdommen seg, med dramatisk konsekvenser. På et tidspunkt var så mange som 3000 mennesker bare i Bergen og omegn spedalske, og mange ble holdt i isolasjon blant annet på institusjonen Pleiestiftelsen i Bergen. Sotra var et av områdene der mange ble syke. I denne boka, Byrden, skildrer forfatteren de samme menneskene, der flere rammes av lepra og der frykten for sykdommen ligger som en skygge over slekta. Samtidig er dette en beretning, en fargerik framstilling om kystfolk i ukuelig kamp for tilværelsen. Vi føres inn i en brytningstid, blant annet med overgangen fra seil til damp og disel. Folk hører og snakker om 1. verdenskrig, og kvasse diskusjoner går om kvinners stemmerett. Vi møter den synske Marcello Haugen, og vi møter emisærer med patent på den sanne lære. Her er skarpe observasjoner av folk og dyr. Her skildres personer og miljø med innlevelse. Replikker blir avlevert på ekte strilemål, mange dirrer som piler i veggen. Hendelsene i boka er sanne, fortalt av personer som vart råka av lepra selv, og en av søskena deres. Dette er bøker som kommer til å følge meg lenge og gjorde stort inntrykk. Jeg ser frem til bok nr. 3